Ti år tok det.

Alle som kjenner meg veldig godt, vet at jeg ikke er kommet lettvint til dette. Nå har drømmen gått i oppfyllelse og jeg må nesten knipe meg i armen for å forstå.
Nå er jeg utstyrt med en stor porsjon tillært selvinnsikt/sykdomsinnsikt, og jeg har 34 år å ta igjen(det er mye).
Det har tatt meg 10 år å skape kontakter, lært meg en masse nytt, reist mye, mange 100 timer på nett(minst), lært meg enda mer og noen  ganger tenkt at dette kan jeg ikke, det går bare ikke... Men det gikk. Jeg er ikke typen som kan sitte på rumpa og ikke gjøre noen ting selv om jeg er på trygd(Asj liker ikke det ordet) Jeg har nå skapt min egne arbeidsplass, hvor jeg kan utfolde meg.
Jeg lever med min sykdom, men den skal ALDRI få lov å hindre meg i å gjøre alt det jeg har lyst til. Alle kan noe, og jeg kan mye så lenge jeg tar medisiner resten av livet. Åh nei, jeg har mine dager, men det har alle, og det viktigste for meg er å komme ut døren, eller sette meg ved rokken. Da er Livet verd å leve.

Hvorfor jeg skriver dette? Jo fordi jeg også vil være et bevis på at det lar seg gjøre å være aktiv selv om man ikke er helt 100% . Det krever hårdt arbeid og man må ikke synes så synd på seg selv. Det hjelper ingenting.
Det tok 10 år..... men nå er jeg virkelig igang. Nå er det ingenting som kan stoppe meg:-) :-)